Til politikere, beslutningstagere, rådmann, administrasjon, ja til dere som bestemmer hvordan vi skal ha det i Malvik kommune.
Dette innlegget er skrevet av Randi Stubban i Malvik og gjengitt på bloggsiden Verdig Eldreomsorg. Det gjengis her i sin helhet med hennes tillatelse.
Verdig eldreomsorg?
Hver ettermiddag drikker jeg te sammen med min mor som bor på Hommelvik Helsetun.
Vi prater litt om løst og fast, jeg masserer skuldre og armer, og jeg kjemmer hår, noe som er det beste mamma vet.
Mamma har Parkinson og sitter i en stol på rommet sitt fra morgen til kveld. Hun er sjelden på dagligstua da hun lett blir utrygg når de ansatte forsvinner for å utøve sine arbeidsoppgaver på andre rom.
En ettermiddag nå nylig var hun veldig urolig, engstelig og forvirra da jeg kom, og jeg så med en gang (som flere ganger før) hvorfor: her er det «ukjente» ansatte på jobb. Begge to er helt sikkert dyktige selv om de ikke er ferdigutdanna innen helsefag, men jeg reagerer veldig på at to ufaglærte skal ha ansvar for ti beboere på ei kveldsvakt. I tillegg hadde disse to vært så sjelden på avdelinga at mamma var helt sikker på at hun var blitt flytta til et nytt sted siden hun ikke kjente dem. Hun skalv og rista, hun ville at jeg skulle ta henne med bort derfra for der kunne hun ikke være, hun var sikker på at kvelden kom til å bli riktig ille, hun ville ikke mer.
Det er tøft å sitte der og høre at mor di ikke vil leve mer fordi hun er redd og utrygg, det er sårt å høre at hun ikke har det godt. Det er vondt å gå derfra når hun sitter med tårer på kinnet fordi hun er redd for hvordan kvelden skal bli. Det skal ikke være sånn at mamma ikke skal ha det bra i sine siste leveår. Og dette gjelder ikke bare henne!
Forskrift om en verdig eldreomsorg, Verdighetsgarantien, «har som formål å sikre at eldreomsorgen tilrettelegges på en slik måte at dette bidrar til en verdig, trygg og meningsfull alderdom».
Behandling og pleie – Hommelvik Helsetun har en visjon om «å se hele mennesket i all handling. Vi ønsker at hver enkelt beboer skal få vedlikeholdt/opprettholdt sitt funksjonsnivå og oppleve mening og innhold i hverdagen.»
Hvordan skal dette kunne gjennomføres med minimal bemanning? Mamma opplever hele tiden at de ansatte har det for travelt til å sitte ned med henne, og jeg ser det samme når jeg er der på ettermiddag/kveld; beboere sitter på stua eller på rommene sine og roper om hjelp mens de ansatte løper til og fra sine mange gjøremål. Jeg har tatt opp spørsmålet om bemanning mange ganger, og får hver gang til svar at det er forsvarlig. Forsvarlig i forhold til hva?
Ifølge Sykepleierforbundet er forsvarlighetskravet kun en minstestandard, men mellom god praksis og forsvarlighetskravet gis det rom for å utøve skjønn.
Mamma skal ifølge lege ha gåtrening hver dag for å få vedlikeholdt/opprettholdt sitt funksjonsnivå som også Hommelvik Helsetun beskriver i sin visjon, men dette skjer ytterst sjelden, enten fordi de ansatte har det for travelt, eller fordi de har vonde rygger. Ja, jeg har fått det som forklaring; at de må ta vare på de ansattes rygger! Jeg kan ikke ta på meg denne oppgaven, men mamma trenger også å vedlikeholde andre funksjoner, f.eks de kognitive og å prate. Derfor sitter jeg sammen med henne en time, ofte to og noen ganger enda mer, hver eneste ettermiddag. De ansatte gjør så godt de kan, jeg har bare godt å si om dem og jeg roser dem når jeg husker det og har overskudd, men de har rett og slett ikke tid til f.eks «samtaler om eksistensielle spørsmål» som Verdighetsgarantien sier at tjenestetilbudet bl.a skal inneholde.
Jeg var nok krass til sykepleier som var på jobb denne kvelden, men hun kunne selvsagt ikke rå for situasjonen, noe som jeg også skjønte. Hun sa bare at det er vanskelig å få tak i folk, hva betyr det? Hvorfor er det vanskelig å få tak i kvalifiserte ansatte? Det er blitt meg fortalt at Helsetunet har hatt stort sykefravær, opp i 28% på ei avdeling på et visst tidspunkt, og jeg hører ofte om ansatte som av og til er så slitne og frustrerte at de gråter når de går hjem etter endt vakt. Men de har ikke lov til å si noe, de blir bedt om å være positive og lojale. Er det riktig at de ansatte skal være lojale overfor arbeidsgiver, men ikke overfor beboerne?
Vi i pårørendeforeninga har også blitt bedt om å framsnakke og rose de ansatte i stedet for å gå ut med negativ kritikk. Jeg roser virkelig de ansatte, de gjør som sagt så godt de kan innafor de rammene de har. Jeg mener imidlertid at disse rammene må utvides sånn at enhver ansatt skal kunne gjøre en tilfredsstillende jobb sånn at vedkommende ikke skal behøve å gå hjem med dårlig samvittighet for det han/hun ikke har rukket å utføre på vakta si.
Tilbake til situasjonen som er bakgrunnen for dette innlegget:
To ufaglærte ansatte skal altså ta seg av ti beboere der de fleste trenger begge to til hvert stell. Hvor lang tid beregnes på hvert stell? Hva med beboerens, i dette tilfellet mammas, utrygghet? Et enkelt regnestykke viser at de ikke har tid til å sitte ned og trøste ei redd gammel dame. Er dette forsvarlig eldreomsorg? Er dette verdig eldreomsorg?
Nå skal det også innføres rullering. Det vil si at alle ansatte skal kunne brukes på alle avdelingene. Klart dette får kabalen til å gå lettere opp når stillingene skal fordeles på huset, men det er også helt klart en kjempestor ulempe for beboerne som får altfor mange å forholde seg til. Gørill Haugan har forska på interaksjon – kontakt/forhold mellom pleier og pasient. Denne kontakten har stor betydning for opplevelse av velvære og håp, men hvordan i all verden få til dette tette forholdet med for få ansatte som i tillegg skal rullere på hele huset? Vi snakker om intimitet, – ville vi likt at 30 ulike personer, ja kanskje flere?, skulle vaska oss, stelt oss, skifta bleier, mata oss? De ansatte sier selv at de umulig klarer å sette seg like godt inn i hver enkelt beboer/pasient sine særegenheter, behov osv når denne rulleringa innføres, og jeg bare aner (dvs frykter) hvordan denne høsten skal bli for mamma og alle de andre som hele tida må forholde seg til «nye» mennesker. Ja, det er lett å glemme ansiktet som var der for ei uke siden!
Rullering er sikkert bra for effektiviteten, men kvaliteten synker. Vil vi ikke at våre gamle og syke skal ha det best mulig? Er det økonomi som styrer? Hvor er varmen og medmenneskeligheten?
Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene skal bidra til å sikre at mottakerne skal få «ivaretatt sine grunnleggende behov», spørsmålet mitt blir da om ikke behovet for trygghet et av de mest grunnleggende vi har?
Denne forskriften sier også at det skal være «et tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter», og brukere skal «oppleve respekt, forutsigbarhet og trygghet».
Ved det gamle sykehjemmet i Malvik hadde vi to aktivitører i hver sin 100% stilling, nå går disse i pleien med kun 40% hver som aktivitør. Tilbudet om varierte og tilpassede aktiviteter ser vi derfor svært lite til.
For å toppe det hele så har Helsetunet innført dobbeltrom. Uten at bemanninga er økt.
Jeg vil påstå at dette er med på å senke kvaliteten på tilbudet som mamma og alle de andre beboerne får. Hver beboer får tildelt enda mindre tid.
Jeg godtar ikke at mamma sitter på en oppbevaringsplass. Hun skal behandles med verdighet og respekt. Hun skal gis tid! Hun skal tas vare på av kvalifiserte fagfolk.
Nok bemanning er derfor avgjørende for god pleie og kvalitet!
Vi oppnår ikke god pleie og kvalitet om de ansatte ikke har det bra.
Legeforeningen har også sagt at god tid er en viktig forutsetning for god pleie av eldre.
Randi Stubban,
Datter
Kommentarer til blogg, fra Anne Merete Hage, spesialsykepleier i geriatri og demens, med hovedfag i helsevitenskap
I Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), sist endret i juni 2016, står det under formålet med loven: Lovens formål er særlig å:
«1. forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne,
2. fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,
3. sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre,
4. sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tjenestetilbud,
5. sikre samhandling og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasient og bruker, samt sikre at tilbudet er tilpasset den enkeltes behov,
6. sikre at tjenestetilbudet tilrettelegges med respekt for den enkeltes integritet og verdighet og
7. bidra til at ressursene utnyttes best mulig.»
I Lov om pasient- og brukerrettigheter, sist endret i juni 2016, står det om dennes formål:
«Lovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet ved å gi pasienter og brukere rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten.
Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd.
I Lov om helsepersonell m.v, sist endret i juni 2016, står det om dennes formål: «Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.»
Med bakgrunn i beskrivelsene fra pårørende som her beskriver situasjonen i Malvik kommune, og relatert til eksisterende lovverk som omhandler ivaretakelsen av gamle, hjelpetrengende mennesker ved kommunens sykehjem, vil jeg her påstå at loven brytes på samtlige punkter.
• Ved helsetunet i Malvik kommune legges det ikke til rette for rehabilitering og mestring for pasientene, i og med at de ikke kan følge opp forordnet trening pga personalets rygger. Alternativt er årsaken at det ikke er nok folk på jobb. Resultatet er uansett at tilrettelegging for rehabilitering og mestring av sykdom uteblir.
• Ved helsetunet i Malvik kommune, legges det ikke til rette for sosial trygghet. Det kommer sporadiske ekstravakter, inklusive at de kan være ufaglærte, som de eneste på vakt i avdelingene. Pasientene i Helsetunet blir utrygge fordi de ikke kjenner trygghetsfestene, dvs de ansatte i avdelingen, på en god del vakter. Dette er et lovbrudd.
Å svare at det ikke er annet personale å oppdrive er tøv, og irrelevant. Hadde Helsetunet hatt en tilfredsstillende grunnbemanning så kunne ikke dette vært mulig. Dvs at grunnbemanningen ikke er forsvarlig før man vet at dette ikke kan bli en situasjon. Grunnbemanningen må altså opp for ikke å bryte norsk lov. (At Malvik kommune, som nabo til Trondheim skuer til sin nabo er naturlig. MEN Trondheim kommune bryter norsk lov med tanke på forsvarlighet i tjenestetilbudet til gamle hjelpetrengende mennesker mange ganger daglig, og må definitivt ikke brukes som et forbilde).
Når Malvik kommune nå skal bedre muligheten til å dekke opp vakter ved å rullere personalet rundt i hele sykehjemmet overser de ganske så brutalt lovteksten i lov om pasient og brukerrettigheter: «Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd.»
Hvordan fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og fremme sosial trygghet, når det stadig er nye ansikter å forholde seg til? Når du aldri vet når dette ansiktet dukker opp igjen? Hvordan skal du bli kjent med helsepersonene rundt deg i en slik setting? Hvor mange ganger skal du eller din pårørende fortelle den enkeltes livshistorie og ønsker og mening, når det aldri er de samme personene på jobb?
Snakket nylig med en pårørende, tidligere rådmann, som snakket om betydningen av kjente ansikter i eldreomsorgen og demensomsorgen, som en selvfølge. Som det det er; alfa og omega. Hvordan kan da faglige ledere i Malvik kommune forsvare en slik praksis som totalt legger vrak på denne erkjennelse? Hvorfor banker ikke de faglige lederne i bordet til politikere og administrasjon i Malvik kommune, og påpeker sannheten om at dette er faglig uforsvarlig drift. Har de glemt at faglighet ikke er budsjett eller økonomi, men nettopp faglighet?
Skjønner politikere, administratorer og ikke minst ledere i pleie- og omsorgstjenesten at for å etterleve norsk lov må man erkjenne at ett hode, to øyne og to hender ikke er tallet en, men et enkeltindivid?
At kommunen sier de ikke har økonomi er irrelevant! Se på Fusa-dommen. Det får bli andre bygg og tjenester dere bruker mindre penger på, men på helsetjenester kan dere ikke begrunne ulovlige tjenester med økonomi.
• Det siste punkt jeg da vil påpeke her er relatert til lov om helsepersonell og punktet her: «Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.»
Hvordan forsvarer kommunen at de har tillit til helsepersonell, og at de bidrar til sikkerhet og kvalitet for pasientene, når de samtidig krever av de ansatte at de skal være lojale overfor arbeidsgiver, og ikke slik helsepersonell er forpliktet til i henhold til sine yrkesetiske retningslinjer; å være lojale overfor pasientene? Er det å fremme tillit og samarbeide mellom helsetjeneste og brukere, når kommunen oppfordrer til å framsnakke tjenestene, og tie om uverdige forhold, som underbemanning f.eks?
Til sist vil jeg påpeke et hovedpunkt i fortellingen over; at lovbrudd her forekommer er hevet over enhver tvil. Da datter kom på besøk var moren utrygg og ville flytte fordi hun mente hun var på ukjent/nytt sted. Årsaken finnes i kveldens bemanning.
ALTSÅ ER LOVENS BOKSTAV OM Å FREMME TRYGGHET HER BRUTT!
The post Verdig eldreomsorg? appeared first on Malviknytt.
